|
NYHETER INGSOC MEDIA HISTORIE FOLKEMORD POLITI & JUS POLITKK ØKONOMI KULTUR RELIGION HELSE UTDANNING VITENSKAP HUMOR ORGANISASJON KONTAKT FORSIDE |
||||||||||||||||
|
TERNINGKAST TO PÅ OLAF RYES PLASS
Av Sarkastiske Stefan og Selvutsendte Sigrid Det er velkjent at det foreligger en sammenheng mellom samfunnsorden og bruk av piggtråd, køller og politisk motiverte overgrep. I et diktatur er forekomsten av slikt omvendt proporsjonal med makthavernes effektivitet. Oligokratiet* Norge må således kunne klassifiseres som en vellykket variant. Til tross for stor misnøye med de aller fleste manifestasjoner av kongerikets forvaltning, vegrer befolkningen seg for aksjonsformer ut over å bytte ut en konsekvensløs partiliste med en annen. Frykt for sosial isolasjon og yrkesforbud tvinger det meste av opposisjon til taushet allerede før den har kommet til uttrykk og illusjonen om demokrati og ytringsfrihet kan på denne måten opprettholdes uten synlig bruk av makt. Dog - alle ikkedemokratiske regimer med respekt for seg selv har et visst minimum av beredskap for ukorrekte ytringer i det offentlige rom. De siste 30 år har miljøet rundt kafè Blitz med vellyst tatt fatt på opprydningen av opposisjonelle som ikke har latt seg skremme av ikkevoldelige sanksjoner. Med stor iver har de klubbet ned rasister, i overkant konservative pensjonister og abortmotstandere. Som lønn for strevet har stat og kommune holdt sin beskyttende hånd over dem hver gang storkapital og en vantro politistyrke har truet med å skru av strøm og vann. Symbiosen er åpenbar for dem som har fulgt 68'ernes barn fra Blitzaksjoner til jobb i etablerte medieselskap og universiteter og den alternative karriererute har endog blitt offentlig bekreftet av de tidligere generasjoner "opprørere" som i dag sitter vel etablert med toppskatt, stasjonsvogn og enebolig på Fagerborg.
Det er vanskelig å holde illusjonen om revolt og revolusjon levende i et klima av kommunal millionstøtte og opprør som kan føres på CV når man søker godt betalte jobber. I takt med at partikratiets ikkevoldelige sanksjoner har utviklet seg i stadig mer effektiv retning har også antallet opposisjonelle man straffefritt kan slå skallen inn på sunket kraftig. Behovet for å blåse ny varm luft inn i Blitzballongen har blitt stadig sterkere siden siste rest av skinheads og gammelrasister forsvant på begynnelsen av 2000-tallet.
Dagens oppsetning Det var dermed på tide med ny kommosjon med redaktørsønnene fra Pilestredet i hovedrollen. Denne gangen kom det i form av en ny okkupasjon ved Olaf Ryes plass på Grünerløkka i Oslo. Bygget som ble okkupert har ironisk nok gjort tjeneste som krisesenter tidligere, men ble stengt etter at inneklimaundersøkelser viste at bygget var helsefarlig. Dette hadde imidlertid ikke vestkantungdommen fått med seg før okkupasjonen.
Som representanter for den intellektuelle overklasse og økonomiske middelklasse tok okkupantene også med seg forakten for arbeiderklassen. Dette fikk representantene for arbeiderklassen som bebor husene rundt krisesenteret raskt merke. Det kom til flere sammenstøt, der blitzerne med køller og finlandshetter truet representanter for "filleproletariatet" på livet. Arbeiderne svarte på sin side med å stifte en aksjon for å få middel- og overklassens representanter sendt tilbake til vestkanten. Arbeidernes leder, Ingebrigt Berg, var så forstemmet over den dårlige oppdragelsen som går hånd i hånd med ost, vin og revolusjonsromatikk at han valgte å fortelle om sine opplevelser til Østlandssendingen. Blitzmiljøet, for aksjonens skyld under navnet "Boligaksjonen 2008", oppdaget nå at de hadde manøvrert seg inn i et prestisjemessig Stalingrad. De hadde okkupert et helsefarlig hus og siden ingen av dem hadde yrkesfaglig erfaring og kun besitter foresatte med teoretisk bakgrunn og 14 dagers sjølproletarisering som lagerarbeidere i Kværnerdalen, var oppussing utelukket. De var omgitt av arbeiderklassenaboer med den samme forakt for deres revolusjonsromantikk som "Boligaksjonens" foreldregenerasjon ble utsatt for da de hadde fått for seg at de skulle lede arbeiderklassen inn i en gulag-revolusjon av kambodsjansk type.
Det totale nederlag var et faktum da Majorstuatroppenes sjarmfremstøt kulminerte i et klossete forsøk på å tilnærme seg lokalbefolkningen ved å levere ut en liste over ting de trengte. Man må til Terbovens kontor for å finne en større tabbe innen faget "hvordan forholde seg til den norske arbeider."
Å forlate bygget ville fremstå som den totale ydmykelse og det hastet med å finne en løsning. Og løsningen kom i form av den andre halvparten av statens voldsmonopol. Oslopolitiet som i to tiår sutret over hvor vanskelig det ville være å få Blitzmiljøet ut av Blitzhuset tok på seg sitt fineste opprørsutstyr slik at Fagerborgungdommen fikk beholde sin illusjon av å være "folkets opprørsledere". Med unntak av en gruppe narkomane som sjanglet ut i halvruset tilstand så de fleste av okkupantene tilnærmet lettet ut over at politiet endelig dukket opp. Ingen gjorde motstand, men det ble et alle tiders underholdende sirkus som kunne dekkes med liv og lyst av Blitzernes egne "partikammerater" fra pressen. Hendelsen fremstod svært godt egnet til å fremstille Blitzungdommen som kongene av norsk revolt og få vil stille spørsmålstegn ved deres ekthet neste gang de tvinger talere systemet ikke liker til taushet.
I liket med de amerikanske styrker i Irak skulle dog skuespillet kun dekkes av systemvennlige jorunalister og baksiden.net's selvutsendte fotograf ble angrepet og jaget bort. Politiet på stedet avstod med glede, tross skarpe anmodninger, fra å gripe inn, men var langt mer opptatt av å få registrert identiteten på arbeiderklassens fotograf med baksiden på mailinglisten enn å garantere dennes sikkerhet. Både okkupanter og politi ga klart utrrykk for at hverken arbeiderklassens fotografer eller deres organ, baksiden.net, var ønsket på rollelisten under amatørteateroppsetningen denne kjølige oktoberdagen på Olaf Ryes plass. Ikke engang som statister.
Lite i oppsetningen var nytt. Oslopolitiet stimulerte forventningene i første halvdel av forestillingen med oppgraderte rekvisitter i form av opprørskjøretøy av kontinental type og holdt stilen med en forakt for politiloven som var noe kraftigere enn vanlig, men ut over dette opptrådte de som ved tidligere oppsetninger av samme type. Kanskje endog en tanke daffere. Kvaliteten på okkupantenes innsats varierte krafig mellom pinlig overspill og fullt fravær av spill i det hele tatt og ingen av dem fremstod på noen måte som troverdige opprørere eller revolusjonære. Et lite pluss for litt kraftigere hårfarge enn vanlig. Alt i alt ikke noe å bruke en tirsdag på; terningkast to. Mer om (*) Oligokrati; oligo=få, krati= styre. I et oligokrati er det et fåtall i befolkningen som har innvirkning på hvem som velges til å lede samfunnets organer. I Norge er det deltagerne på møter av offisiell og uoffisiell art som avgjør hvem som skal velges til kommunestyrer og storting. Disse igjen utpeker domstolene, jurier, polititjenestemenn, pressefolk m.m. Det norske oligokrati er subklassifisert som partikrati.
|
||||||||||||||||
