Av Allsidige Alex, interimskribent

Den fremste oppgaven en stat har, er å trygge borgernes sikkerhet. I norske byer har forlengst politiet kommet til kort i sikringen av nordmenn. I Oslo har betegnelsen «no go-soner» blitt brukt om sentrumsliggende steder hvor en mer eller mindre er garantert å bli utsatt for kriminalitet om en befinner seg der på nattestid.

Parallelt med økende forekomst av kriminalitet i byenen har borgere med tilstrekkelig økenomisk basis tydd til privat sikkerhet. Vekter- og vaktprofesjonen er i 2008 en riktig vekstbransje. Sikkerhet er ikke lenger en selvfølge, men en tjeneste som kan kjøpes for de som har råd.

I bygde-Norge, derimot, ses nå en utvikling som ennå ikke har nådd byene; folkets egen motreaksjon mot økende kriminalitet gjennom opprettelsen av borgervern. Politikerne kan ta fra utkantkommunenes norske innbyggere lokaldemokratiet ved påtvingelse av mottak av såkalte asylsøkere og flyktninger. Dog er det på ingen måte så lett som i byene å ta fra bygdenorge ideen om et trygt hjemsted, lokalsamfunn og et minimuskrav trygghet for familien.

- Oktay Dahl, stortingsrepresentant med lang erfaring og dyp statsvitenskapelig innsikt.

Stortingsrepresentant Oktay Dahl (Høyre), med tyrkisk far, tar feil når han sier at borgervern ikke hører hjemme i et demokrati. Det sentrale spørsmål, som Oktay Dahl burde stilt, er hva årsaken til dannelsen av borgervern er. Politireformen av 2001 som førte til nedleggelse av lensmannskontorer og økt sentralisering og mindre bevilgninger for kongerikets politistyrke er Oktay Dahls forklaring og slår et slag for en totalitær politistat. En slik tankegang er noe som får tildels stor gehør i byene, særlig blandt hans egne konsum-konservative, men i distrikts-Norge finnes fortsatt viljen til å ta skjebnen i egne hender og forsvare seg og sine fremherskende verdier.

Alternativet til borgervern er på stadig flere steder å måtte leve med uakseptabel reduksjon av reell trygghet og sikkerhet for eget liv, familie og verdier. Mange anskaffer dyre tyverialarmsystemer, innhegner sin eiendom, kjøper vektertjenester og håper problemene derved er løst, mens andre innser at det kun er ved felles forening og samarbeid med andre nordmenn at fundamental trygghet og sikkerhet kan opprettholdes. Eksistensen av borgervern skyldes ene og alene at demokratiet, i den grad det med rette fortsatt kan kalles demokrati, har feilet i arbeidet med å sikre norske borgere den mest fundamentale menneskerett.