NYHETER   INGSOC MEDIA   HISTORIE   FOLKEMORD   POLITI & JUS   POLITKK   ØKONOMI   KULTUR   RELIGION   HELSE   UTDANNING   VITENSKAP   HUMOR   ORGANISASJON   KONTAKT  FORSIDE

17. mai 2006

http://www.dagbladet.no/nyheter/2006/05/15/466224.html

I dag er sangen vår stjålet,den sangen vi hadde så kjær.

Men nettopp i denne timen, vet vi hva frihet er.

Denne sang stiger nå over landet, seirende i sitt språk.

Stille står vi med knyttede never, under de fremmedes åk.

Der fødtes i oss en visshet, frihet og liv er ett,

så enkelt, så uundværlig som menneskets åndedrett.

Vi føler når treldommen truer, at lungene gisper i nød

som i en sunken u-båt; vi vil ikke dø en slik død.

Værre enn brennende byer er den krig som ingen kan se

som legger et giftig slimslør på bjørker og jord og sne.

De voldtar nå våre døtre, invaderer våre hjem.

Men vi har andre drømmer og vi vil aldri glemme dem.

Langsomt ble landet vårt eget,med grøde av hav og jord,

og slitet skapte en ømhet, en svakhet for liv som gror.

Vi fulgte ikke med tiden,  vi bygde på fred, som i tross,

og de hvis dåd er ruiner har grunn til å håne oss.

Nå slåss vi for rett til å puste vi vet det må demre en dag

da nordmenn forenes i samme befriede åndedrag.

Vi skiltes fra våre døde, fra bleke blødende menn.

Til dere er gitt et løfte; vi skal sloss igjen!

Da skal vi minnes de døde som ga sitt liv for vår fred,

faren i blodet på gaten, sønnen som brutalt ble slått ned.

Vi er så få her i landet; hver falden er bror og ven.

Og vi har de døde med oss, den dag vi får kjempe igjen.

Nekrolog

----------------------------------------------------------------------------------------

The traitors

Saken

A score of petty homesteads, dark and mean; Poor always, not despairing until now;
Long used, as well as poverty knows how,
With life's oppressive trifles to contend.
This day will bring its history to an end.
 

Moveless and grim against the cottage walls
Lean a few silent men: but someone calls
Far off; and then a child 'without a stitch'
Runs out of doors, flies back with piercing screech,
 

And soon from house to house is heard the cry
Of female sorrow, swelling loud and high,
 Which makes the men blaspheme between their teeth. 

and curse the Sheriff`s carriages advancing from beneath
 

One instant, outcry holds its breath to hear "Halt!" - at the doors they form in double line,
And ranks of polish'd rifles wetly shine.

The Sheriff's painful duty must be done;
He begs for quiet-and the work's begun.
 

The strong stand ready; now appear the rest,
Girl, matron, grandsire, baby on the breast,
And Rosy's thin face on a pallet borne;
A motley concourse, feeble and forlorn.
 

One old man, tears upon his wrinkled cheek,
Stands trembling on a threshold, tries to speak,
But, in defect of any word for this,
Mutely upon the doorpost prints a kiss,
 

Now bring the remnants of each household fire;
On the wet ground the hissing coals expire;
And the government with meekly dismal face,
Receives the full possession of the place.

They failed us in midst of our despair, in our darkest time;

An act of treason, to us it seems, nothing but a crime.

They drove us off and pleaded in conflict with our case,

and all their claims of socialism is now an empty phrase.