- Av Sarkastiske Stefan - Eskimo og 17.mai-vikar

Forut for feiringen av dagen hyppig omtalt som Norges ”nasjonaldag” – 17. mai – har man vært vitne til en merkelig diskusjon. Som seg hør og bør i et kunnskapsløst folk har denne debatten vært preget av total begrepsforvirring, en moderne norsk sedvane når det kommer til tema som inneholder ordet ”nasjon”.

Debatten har handlet om hvorvidt andre lands flagg skal tillates brukt i offentlig og semioffentlig sammenheng på 17.mai. En slik debatt er i beste fall meningsløs.

”2350 fremmede flagg pågrepet”

For det første; det er vanskelig å se for seg at ordensmakten i 2008 vil gripe inn og pågripe fremmede lands flagg i barnetoget eller andre steder. Det er imidlertid lett å se for seg pressens reaksjon på noe slikt og den krypende holdning politidepartementet ville utvist etter en slik hendelse. Følgelig er det ikke i statens makt å ”tillate” noe som helst i retning av flagg; det er pressens – og pressen har vist at de liker fremmede lands flagg.

En tilfeldig dag i historien

Dernest; det absolutte flertall av det norske folk har liten eller ingen idé om hva de feirer på 17.mai. En liten porsjon av befolkningen kan fortsatt til en viss grad lese og kan nok ha plukket opp begrepet ”grunnlovsdag” i en eller annen kalender. Å påstå at den pølsespisende, øldrikkende og plasttrompettutende befolkning noen gang har lest den norske grunnlov av 1814 faller på egen urimelighet – sagt med andre ord; man skal ha oss til å tro at nordmenn med svært tørst entusiasme feirer en grunnlov de aldri har lest.

”Det er Norges burs’da`!” var det halvsnøvlende svar Conflicts avdeling for misantropi fikk da man ved tidligere anledninger forsøkte å få en oversikt over nordmenns kunnskap om emnet. Intet kunne vært mer galt. Norge som nordmenns fedreland ble født under stridighetene i Hafrsfjord og det slaget stod visserlig ikke på 17.mai.

For dem som faktisk har lest Grunnloven av 17.mai 1814 kommer i tillegg en rekke innvendinger.

- Najaden (en båt, b-å-t) tilintetgjøres av representanter for fotballens hjemland (Nei, ikke `Enga!) i Lyngør havn.

Den norske grunnlov kom som en konsekvens av at den dansk-norske marine ble angrepet, ydmyket og tilintetgjort av engelske sjøstridskrefter med påfølgende tap for Norge/Danmarks del i siste Napoleonskrig. Representanter for den danske tronen iverksatte prosesser i håp om å oppnå en norsk uavhengighet som, sett med danske øyne, var det minste av to onder da alternativet var overføring til den svenske tronen.

Noe engasjement i den konfliktsky norske befolkning lot seg imidlertid ikke spore og som den passive steinrøys landet var og er, ble det avhendet som et kolli til den svenske trone. Dog utstyrt med et nytt stykke papir, konstruert som en skandinavisk pseudo-kopi av allerede eksisterende versjoner. Danmark hadde, sammen med den daværende norske overklasse – for en stor del dansk av blod og språk – halt saken så langt som det lot seg gjøre i dansk retning og det norske folk hadde oppnådd sitt viktigste mål; å foreta seg minst mulig.

Leve Kongen! – Leve Constitutionen!

- Constitutionen, en annen b-å-t.

Så kan man jo si at grunnloven tjente sin hensikt i det den etter den danske plan spilte en rolle under unionsoppløsningen 7. juni 1905. En oppløsning som nok må kunne betegnes som en katastrofe i det den ikke var et resultat av folkevilje, men engelsk utenrikspolitikk. (Bjørnson var mot, noe ingen dengang forstod.) Den engelske støtte skyldtes neppe et ønske om fremtidig norsk deltagelse i UEFA-cup’er slik 9 av 10 nordmenn nok vil tro, men var i stor grad motivert av at den norske marine og det norske feltartilleri i 1905 var av brukbar størrelse og datidens mest moderne. Dersom den norske kyst og de norske stridskrefter stod under en svensk kommando ville de kunne komme til å havne på tysk side i den konflikt som med rette var ventet. England stilte sjømilitær garanti og da den svenske angrepsplan inneholdt tre hovedangrep, hvorav et innebar en troppetransport over Oslofjorden nå umuliggjort av den engelske marine, ble Norge – igjen som passiv geologi – overlevert. Denne gangen til egen såkalt frihet. Man feiret ”uavhengigheten” med et nytt kongehus, naturligvis ikke et norsk, men en dansk-engelsk variant. Norges konge anno 1905 snakket gebrokkent (kebab)norsk. Den jevne nordmanns tidligere nevnte mål; minst mulig personlig engasjement, var igjen oppnådd. Norge har forblitt i den anglo-saksiske interessesfære siden, med de høyverdige kulturkonsekvenser dette har hatt.

Grunnloven i den nye tid

Trond Giske om nasjonalitet: - "Det er opp til hver enkelt å definere hva de føler seg som." I dag føler jeg meg litt eskimo.

Den opprinnelige grunnlov er revidert en rekke ganger siden den danske plan ble gjennomført 17. mai for snart 200 år siden. De bærende prinsipper; uavhengighet, demokrati, ytringsfrihet og beskyttelse mot statens overgrep er for lenge siden erstattet av de mer moderne og tidsriktige prinsipper om internasjonal soldiaritet, partikrati, toleranse og bekjempelse av kriminalitet, kriminell politisk virksomhet og terror.

Ordlyder som ”Frimodige Ytringer ere Enhver tilladte”, ”Huusinqvisitioner maae ikke finde Sted, uden i criminelle Tilfælde ” og ”Norge ere et frit, uafhængigt og udeleligt Rige” er gammeldagse både i språk og tanke og passer dårlig i en moderne konstitusjonsnasjon som valgte riktig medlemsskap i kampen mellom russiske og engelsk-amerikanske gjøkunger.

Den norske grunnlov er intet annet enn et politisk rudiment. Den kan i beste fall med sorg og lengsel minnes som et uttrykk for at det på et tidspunkt i moderne norsk historie kan ha eksistert en tanke om at den norske konstitusjonsnasjon burde tilsvare kulturnasjonen.

En befolkning med så lav opplysningsgrad som den norske har imidlertid intet som helst begrep om en slik problemstilling og velger som alltid tidligere illusjoner over innhold.

Avhendingen av nordmenns fedreland til fremmede har gått fortere enn opprettelsen av en ”uavhengig” norsk nasjon og norsk rettspraksis (rasisme-paragraf, utmåling i andre straffesaker og den nye vidunderlige diskrimineringsloven) er egnet til å inngi en sterk følelse av at nordmenn pr. 2008 er et statsløst folk*. Statsløse folk går det sjelden godt - men de kan jo feire så lenge festen varer.

Hurra!

- "Hurree!"

”Hurra for Norge” ropes det i alle landets byer. Hva ”Norge” er, ut over et pass og et stykke granitt i Nordishavet vet få eller ingen. ”Hurra” skal etter et lingvistisk rykte skrive seg fra det mongolske stridsrop ”Hurree!” og betyr noe slikt som ”drep/angrip!”. Enda en tom frase ytret av et tom befolkning. Hadde de enda ment det.

17.mai-feiring er, som julaften, enda en dag da handelsstanden skor seg på nordmenns behov for sammen med venner og familie de egentlig ikke liker, spise, fylle og kjøpe seg avstand til egen ulykkelighet. Under hvilket flagg de velger å gjøre dette har overhodet ingen betydning. Vårt forslag til et etnisk særnorsk flagg i moderne politisk sammenheng er gjengitt over.

Gratulerer med dagen!

***
 

(*) Et folk har en stat når det eksisterer en politisk enhet, et fedreland, som gir dem beskyttelse mot forfølgelse eller utnyttelse ved annet folk. I sitt fedreland nyter et folk større politiske rettigheter enn andre. Som tenkt eksempel; dersom en flertallsbeslutning i den amerikanske konstitiusjonsnasjon åpner for forfølgelse av Irer, vil Irer i USA være beskyttet av at de ville kunne flykte til sitt fedreland; Irland. Dersom inget slikt fedreland eksisterer snakker man om et statsløst folk. Statsløse folk er tradisjonellt svært utsatt og historisk går det ikke mange generasjoner fra et folk taper sin stat til det forfølges. Armenia, Sydafrika og Kosovo er aktuelle eksempler. Staten Israel er i hht seg selv opprettet nettopp i denne hensikt.

Pr. dags dato er norsk statsborgerskap åpent for enhver som passerer gjennom den rimelig vide porten ved navn UDI. (Inntil nylig drevet av Manuela Ramin-Osmundsen i strid med Grunnlovens § 93). I norsk rettspraksis straffes en nordmann som dreper en fremmed i Norge fire ganger strengere enn omvendt og nordmenn som foretrekker norske ansatte og leietagere er ”skyldige” i diskriminering til det motsatte er bevist.

Den norske stat eksisterer ikke lenger som nordmenns fedreland og nordmenn er dermed, i likhet med dansker, svensker, tyskere og franskmenn, et statsløst folk.

Mer om 17.mai