NYHETER   INGSOC MEDIA   HISTORIE   FOLKEMORD   POLITI & JUS   POLITKK   ØKONOMI   KULTUR   RELIGION   HELSE   UTDANNING   VITENSKAP   HUMOR   ORGANISASJON   KONTAKT  FORSIDE

Krig og selektiv hukommelse

- Norgesmester i selektiv opprørthet med en stortingskvinnes begrensede erfaring fra moderne krigssoner; Inga Marte Thorkildsen.

Den siste uken har nordmenn blitt frivillig og ufrivillig bombardert med ofre for israelske militære operasjoner rettet mot, etter sigende, Hamasaktivister. Vi har sett gråtende og døde barn, vi har sett hysteriske foreldre og vi har fått SMS-meldinger fra modige norske leger som uten baktanker eller ønske om kjendis-status har meldt seg frivillig for å gjøre lidelsene mindre for det sterkt pressede palestinske folk som lider stor overlast under en jernskodd israelsk krigsmaskin.

Har det israelske folk ikke lært noen ting av konsentrasjonsleire? murres det på den politiske selvutnevnte venstreside som finner påfallende dobbeltmoral i å tilsynelatende nyte rollen som offer i den andre verdenskrig for deretter å utsette palestinske barn for den samme type forfølgelse.

Det er mye følelser i slike bilder, og det er tilsvarende mye følelser i den norske befolkning enten de støtter IDF betingelsesløst eller heier på Hamas. Fakta og kunnskap er det mindre av. For hva sier egentlig fakta?

Hard facts of war

NTBs egne tall de første to døgn av konflikten var i henhold til norsk presse egnet til å vise den brutale israelske fremferd. Av 300 drepte palestinere i denne åpningsfasen av offensiven var 100 sivile, hvorav flere titalls var barn. Det gir en ratio mellom militære og sivile ofre på 2 til 1. Sammenlignet med invasjonen av Tyskland fra 44-45, der den samme ratio var 4:5, altså 5 sivile dødsfall pr. 4 døde tyske soldater, fremstår den israelske invasjon som human. Ser man den allierte luftkrig isolert var forholdet 1:5 (5 døde kvinner og barn for hver døde soldat ) og sammenlignet med denne fremstår den israelske bombing som rene humanitæraksjonen. Under NATO-bombingen av Serbia var den samme ratio rundt 1:3. Ingen norske aviser har trykket bilder av gråtende barn og fortvilte mødre verken fra Dresden eller Beograd. Felles for de sivile i Dresden, Hamburg, Berlin og Beograd er nemlig, skal vi tro norske ”historikere” og pressefolk, at de fortjente sin skjebne ettersom de hadde valgt å støtte onde regimer. Det var derfor Norge deltok i de krigene må vite. Den bitre smak av dobbeltmoral melder seg raskt.

For saken er; det israelske angrep kom etter at det i kloss på en uke ble avfyrt i gjennomsnitt to hamasraketter pr. time mot sivile israelske bakkemål. Hamas er valgt av det palestinske folk. Videre kan det lett videodokumenteres at Hamas-soldatene bevisst beveger seg midt i befolkede områder og i demonstrasjoner av sivile. Man kan spekulere i om Hamas har forstått at det eneste håpet de har om å stanse de israelske angrep er ved å få antallet døde palestinske sivile så høyt som mulig. Så kan man jo lure på hva slags foreldre som lar sine små barn befinne seg på palestinske gater og torg midt under en israelsk storoffensiv.

- Palestinsk barn drept på Gaza. En krigsforbrytelse. Stor oppstand i norsk presse.	- Tyske barn drept i Dresden. En nødvendighet.

- Serbiske NATO-offer. En nødvendighet. Ikke gjengitt i norsk presse.

Så får det bli de internasjonale juristers ansvar å vurdere lovligheten av den israelske offensiv, ja hele okkupasjonen av Palestina for den sakens skyld; men når de norske Palestina-aktivister roper høyt om folkemord og overgrep som mangler sidestykke i historien så vitner det, i beste fall, om selektiv historisk hukommelse. En død sivil for hver andre døde soldat i en krig som utspiller seg i et tett befolket område er på ingen måte spesielt blodig. Det er rett og slett krig, og i en moderne krig betaler uskyldige palestinske kvinner og barn prisen i like stor grad som de uskyldige tyske og serbiske kvinner og barn. Hvordan man kan hevde å representere noen slags moralsk høyverdighet når man utviser så stor grad av selektiv sympati med sivile fremstår tilnærmet ufattelig.