|
Niccolo Machiavellis
"Fyrsten"
- Et
pensumsammendrag som ikke nødvendigvis samsvarer med CONFLICTs
oppfattning men er grunnlaget for undervisning i statsvitenskap ved
akademiske institusjoner i vesten.
1. INTRO
Verket er ment å være et deskriptivt fremfor et normativt verk,
deskriptivt i den forstand at den tar for seg hvordan "fyrsten" bør
handle ut fra tingenes tilstand, og ikke hvordan man bør handle ut fra
tingenes tilstand slik de evt. burde være. Videre har boka til alle
tider vært en moralsk og intellektuell provokasjon, noe de tallrike og
ofte motsigende tolkninger og oversettelser er en god illustrasjon på.
Dette foreløpige utkastet er i all hovedsak basert på Jon Bingens
oversettelse, siden vil denne versjonen ses i relieff til blant annet
enkelte av de under beskrevne oversettelser. "Fyrsten" er tidligere
oversatt til norsk av bla. Fredrik Weisse i 1898. I denne betones det
antiklerikale og antiskolastiske. Fremhever Machiavellis, heretter
forkortet til M.,erfaringsprinsipp. Staten er inkarnasjonen av det
allmene, og derfor uavh. relativt til menneskets individualmoral. Hos
den senere Hans E. Kinck , 1916, er det nasjonale og nasjonalstatstanken
det sentrale.M.`s entusiasme og geni viktigere enn
vitenskapsgrunnleggelsen. Viljen betones fremfor erfaringsprinsippet.
Vanligste fortolkning i Norge. Arne Brenna, 1943, en
statsrettlig/statsvitenskaplig fortolkning. Vitenskapsgrunnleggelsen hos
M. det sentrale fremfor viljen. Ulikt Kinck ingen nasjonalromantiker,
men preget av den tyske senliberale historismen. M.`s "patriotisme "
underordnes hans vitenskaplighet: vitenskapen om staten og den politiske
handlingslære. M. skiller melllom politikk og moral, ikke fordi han er
umoralsk, men han regner disse som operative betingelser og
manipulerbare størrelser i den politiske kamp. Bare ved å skille mellom
moral og politikk, mellom bør og er , kan politikken vitenskapliggjøres,
og den politiske teknikk destilleres. Brenna regner derimot M.`s lover
for å være av begrenset historisk gyldighet.
H.P. L`Orange, 1948, avviker fra såvel Kinch som Brenna, men tolkes ofte
som en syntese av de to. M. regnes som en statsvitenskapens grunnlegger,
hans patriotisme og vilje trer i bakgrunnen, og han anses som et
renessansemenneske hinsides godt og ondt. M. formulerer etter L`Oranges
syn politikkens generelle lover, a`la matematiske aksiomer, ikke som hos
Brenna tidsbegrensede historiske lover. Læren om politikken er for M. en
naturlære, en lære om menneskets politiske natur.
Machiavelli levet fra 1469-1527. Årene 1498-1512 er han sentral i
Firenzes utenriks og sikkerhetspolitikk. Generelt pol. trekk ved hans
samtid er bystatenes fortrengning til fordel for de større
territorialstater som Frankrike og Det habsburgske keiserrike. Mer
spesifikke faktorer på den italienske halvøy er den markedsøkonomiske
stagnasjon, reføydalisering ( igjen mer stender enn klassesamfunn), en
generell nedgang i den sosiale mobilitet, og strid mellom bystater,
adelsfamilier, Kirken og ikke-italienske stormakter. Tidens ideal vare
en bekjempelse av det gammeldagse ( les middelalderske) ved en
revitalisering av det antikke. Helt i tråd med M.`s sykliske
historieforståelse, der intet er nytt , og hvor man vanskelig kan snakke
om en utvikling i en moderne positivistisk og linjær forstand.
M.`s "utopi" er bystater etter antikkens idealer. Konstitusjonalisme og
en blandet konstitusjon er kjernen i M.`s republikanisme (jf. Discorsi
av Machiavelli). Foruten antikkens sykliske historiesyn er senantikkens,
eks. Augustin, antropologiske pessimisme et sentralt element i M.`s
filosofi. Pessimismen på menneskets vegne erstatter grekernes lære om
mennesket som et politisk dyr og statens oppgave som betingelse for og
iverksetter av det gode liv. Her ser vi et skille mellom antikken og
renessansen, og M.`s handlelære må leses i lys av renessansens
astrologiske naturfilosofi. Som forholdene ellers alltid har vært de
samme , ingen tid er unik, har også menneskets natur vært den samme
slette. Begjæret har alltid overgått evnen. Mennesket er intet
skapelsens midtpunkt.
M.`s historiesyn ofte fremstilt som sfærisk.
Ytterst: -historiens uendelighet, irrelevant for menneskets tidsregning.
Dernest: -1. episfære, mennesklige sivilisasjons historie, dygdens
bevegelse i tid og rom fra Mesopotamia til Europa. Kalles saeculum, den
daterbare tid.
Nærest: -2. episfære, de konkrete politiske regimers sykliske bevegelse
mellom tyranni, aristokrati og demokrati.
Det sykliske verdensbilde innebar ingen fatalisme, men at handling
likevel nyttet. Naturen, også den mennesklige, var den samme som under
antikken, dens idealer lot seg nettopp derfor på ny realisere.
Mennesket kunne påvirke sine egne liv ved at stjernehimmelen var
spiritualistisk, og ikke forstått mekanisk som etter Newton. Stjernenes
bevegelser av betydning for mennesket kunne tolkes, men også påvirkes. I
en politisk og historisk sammenheng tok dette form av kampen mellom
forsyn og dygd, ( forutbestemmelse og evne til handling). Forsynet er å
forstå som stjernehimmelens og naturens frie utfoldelse. Menneskets
frihet i dette univers er at det kan instituere en bystat, noe som ikke
finnes i naturen, og om i sitt vesen strider mot selv den mennesklige
natur. Bystaten og dens lover er et vern mot nettopp menneskets egen
natur og forsynet.
Anledning er et annet sentralt begrep hos M. hvis det enkelte menneskes
natur/mikrokosmos og den allmenne situasjonen/makrokosmos er
sammenfallende så oppstår anledning, kalt "l`occasione". Heri ligger
menneskets mulighet for kreativ historisk utfoldelse. Dette er et
individuelt fenomen av sjeldenhet, og den største dygd er å se
anledningen når den byr seg. Anledningen byr seg sjelden for den dygdige
som likevel alltid er forpliktet til å kjempe, for overhodet å være i
besittelse av dygd. Forsynet er ikke en altskuende bevissthet, men en
prosess som kan tvinges eller lures ved dygd. Menneskets natur gjør at
det mennesklige fellesskap alltid er et spørsmål om dominans, noe som
gir en evig strid. ( Konfliktorientert, jf eks. Marx.) Politiske
regimers variasjon er en institueringen av variasjonen i slike
dominansforhold. M.`s stat er et bolverk mot forsynet og menneskets
slette natur skapt av en helt som instituerer rasjonelle lover og
politiske institusjoner. Disse avstedkommer så et "Res publica"/ "Det
felles beste", et overindividuelt og ikke-partikularistisk statsregulert
fellesskap. Tyrannen/ fyrsten samler den sosiale gruppe staten omfatter,
og avgrenser denne juridisk, politisk , territorielt og religiøst. (Merk
fraværet av folkesuverenitetstanken, og fyrstens rett til å definere
folkets religion.) Helten instituerer allmeninteressen ved republikken,
og forsvarer med lov og makt denne mot indre og ytre fiender. Tragedien
består i at heltens etterfølgere i lederrollen ikke er i besittelse av
hans dygd.
Skjematisk går vi fra/til:
1.Enmannsvelde tilalles beste.
2.Fåmannsvelde til beste for makthaverne
3.Demokratisering, institusjonelt sikres "Res publica"/" Det felles
beste", i utgangspunktet skapt av "helten".
4.Republikken også underlagt de sirkulære historiske prosesser, folket
tøylesløst, private vold triumferer over private vold, sirkelen er
sluttet.Anarki.
Ut fra Machiavellis eget perspektiv blir anklagene mot ham om å ødelegge
moralen meningsløse, fordi man før man diskutere etikken må diskutere
dens institusjonelle forutsetninger. Enda mer enn rett og rettferdighet
er etikk avhengig av den republikanske bystaten for å kunne eksistere.
Det blir derfor meningsløst etisk å vurdere heltens handlinger under
naturtilstanden, institusjonsløsheten, anarkiet, som også råder i Italia
på Machiavellis egen tid.
Karakteristika ved den demokratiske statsform:
-likhet (for loven?)
-talefrihet
-allmen verneplikt
-rettssikkerhet
-statlig avbalansering av den klassekonflikt alle samfunn har i sin
midte.
Ved god instituering vil en republikk kunne skape sivilisasjon av
verdensbetydning. En stats historiske potensiale avgjøres av hvorvidt
det innenfor de institusjonelle rammer finnes demokratisk anledning til
dygdsutfoldelse, dvs. muligheten for sosial mobilitet. "Demokrati"
nyttes ikke i betydningen folkesuverenitet. Det M. definerer er et
funksjonelt demokrati, dvs. bare et visst antall mennesker samles i et
prinsipat/stat så oppstår allmenviljen, som så kan institueres. Det er
gjennom staten mennesket holder forsyn og egen natur i sjakk. Staten
gjør mennesket til borger av det allmene. Demokratiseringen er videre
statsinitsiert, gjennomført ovenfra.
Religionen er et ekstralegalt sosialiseringsmiddel for republikken, det
er fellesskapet ved symboler, og dens utforming blir et praktisk
spørsmål for staten da dens formål er å skape borgere av republikken.
Her fremsettes et instrumentelt syn på religionen.
Etikken er avhengig av statens evne til å inkorporere alle deler av
statens borgere i seg, primært ved de politiske institusjoner, eks. ved
milits og religion.
M. understreker muligheten for et funksjonelt sammenfall mellom en
ikke-altruistisk, ikke-heroisk maktsøken, og en politikk som ville kunne
føre til dannelsen av den republikanske by. Det som kan tvinge fram en
slik statsdannelse er at bare ved å instituere allmeninteressen, og slik
sikre seg folkets vennskap vil en erobrer kunne beholde det ervervede.
All statsgrunnleggelse har bare et middel, vold. M.`s politiske realisme
fanges av hans tese om voldens universalitet og politikk som et spm. om
voldens økonomi. Voldsevne sidestilles med handlingsevne. Vennskap og
lojalitet oppstår bare i kampfellesskapet, frykten er det som driver oss
sammen, mann og mann, fyrste og folk, stat og stat.Menneskets natur
utelukker andre midler enn vold på det statsinitierende stadie.( kampen
kan også føres ved lov, men dette forutsetter statlige institusjonelle
rammer) Politiske enheter- stater oppstår for å ivareta
partikularistiske interesser, men består ved at allmenviljen
institueres. Merk: implisitt i det overnevnte ligger at selv om
menneskets middel på det anarkiske stadie er ett, er målene mange. Det
er altså ingen nødvendighet at mennesket søker å tøyle såvel seg selv
som forsynet ved å utvise den største dygd når anledningen byr ved å
instituere de for bystaten nødvendige institusjoner, og på denne måten
sikre at det også kan kjempe ved loven.
I M.`s realpolitikk er et aksiom den antropologiske pessimisme. Reglene
videre er praktiske følger av dette aksiom. Gir som premiss for politisk
handling at innovatøren/politikeren alltid velger mellom onder uten at
noe problem finner sin endelige løsning, for av et problem oppstår
alltid et nytt: at mennesket aldri gjør noe godt uten å være tvunget til
det, de lever i øyeblikket, angst er statens beste fundament i
befolkningen, vennskap skapes av menneskets skiftende interesser, osv. I
det ekstreme er denne politiske antropologi og handlelære sosiologiens
og den komparative politikks negasjon. I beste fall kunne man her snakke
om pasifiseringens( fra myndighetenes side?) strategi og taktikk.
M.`s empiriske handlelære kan være tvilsom hevder Bingen. Mennesket kan
nå sine mål ad et utall veier, feile i det uendelige, det avgjørende er
likefullt forsynet/tidenes beskaffenhet. Usikkert om evt. vitenskaplig
revolusjon hos Machiavelli kan sies å bestå av hans handlelære.
M.`s pol. realisme har hans antropologiske pessimisme som et absolutt
premiss, men kan ikke reduseres til en pol. antropologi. Realismen
oppstår når aktørene ser sit. som en pol. sit. bestående av ulike
hierarkisk plasserte dominanseforhold som oppfattes som et premiss for å
overskride situasjonen.
Fører M. inn på en A)pol. sosiologi og B) en komparativ politikk. Ad A):
Fokus på de politiske enheters sosiale struktur, deres potensiale, eks
adel, folket, osv. Ad B)Hvordan er aktørene instituert,(republikk,
monarki), hvilke følger får dette for deres handlingsevne, politisk
kommunikasjons natur av å være forestillelse og manipulasjon av egne
borgere som andre aktører, og religionen som "sivil religion". Realismen
hans omfatter også "bystatsutopien", her kan målet nås hvis midlene
organiserer riktig. Institueringen krever at fyrsten væpner sine
borgere, og i all sin gjerning inkarnere allmeninteressen. Ved skapelsen
av bystaten er politikk den rasjonelle voldsbruk. Innad i denne
republikk av krigere avskaffes den private volden , den institueres,
gjøres til et offentlig anliggende.Undersåtter blir borgere, fyrster
strateger.
"Fyrsten" er formet som en oppfordring fra Machiaveli til Lorenzo dei
Medici, den store, om å samle og befri landet fra det tyranni de
fremmede utøver i det sekstende århundres Italia. Selv om Machiavelli
vel ikke anså Lorenzo som en helt av historisk format slik disse
beskrives, var han likefult den med de beste forutsetninger til å klare
denne formidable oppgave. Bare Lorenzos egne handlinger kunne vise om
han var i besittelse av den nødvendige dygd.
KAPITTEL 1
Hvor mange er prinsipatenes former og hvordan kan de erverves
Alle stater er enten republikker eller prinsipater, disse er enten arvet
eller nye, disse er enten deler lagt til gml. prinsipat eller helt nye.
Man tilegner seg disse stater ved erobring, da ved egne eller andres
soldater, ved forsynets eller dygdens hjelp.
KAPITTEL 2
De arvelige prinsipater
Hersker er her det M. kaller en naturlig fyrste, vil lettere kunne
elskes enn en ny fyrste da sistnevnte har flere grunner til å krenke
noen. Det eneste en arvefyrste må gjøre for å holde sitt prinsipat er å
unngå for stort avvik fra fedrenes styresett, og ellers vende kappen
etter vinden.
KAPITTEL 3
Om de blandede prinsipater
De helt nye og de delvis nye prinsipater er mest utsatt for problemer.
En ny fyrste alltid nødt til å nytte harde virkemidler for å sikre sin
makt. Ofte stikk i strid med de forventninger undersåttene hadde hvis du
som fyrste er kommet til makten ved et opprør mot den tidligere fyrsten.
Skulle man på grunn av opprør måtte vinne en stat for annen gang, kan
man imidlertid fare mye hardere fram med opprøret som begrunnelse. En ny
stat man legger under seg kan enten være i samme provins eller ei. Det
er her sannsynligvis de tidligere romerske provinser M. henviser til.
Hvis den nye stat er i samme provins beholdes den lett, særlig hvis den
innbyggerne tidligere ikke var borgere av en republikk. Utryddes det
gml. dynasti, og man ikke innfører nye lover eller skatter smelter de
nye besittelser raskt sammen med den gamle til en enhet. Har provinsen
et annet språk, skikker og/ eller styresett må man ha forsynet med seg
og utvise dygd. En metode for å sikre sin nyervervelse er å slå seg ned
i prinsipatets nye del. Du kan da lettere se og løse problemene når de
kommer, og det blir vanskeligere for andre å fordrive deg. Man kan
videre anlegge kolonier. Støter bare de som berøves sin jord, og får
andre av de oprinnelige innbyggerne til å frykte en tilsvarende skjebne.
Koloniene er ofte selvfinansierende, noe militære avdelinger ikke er i
lengden da disse, hvis de skulle leve av plyndring, ville utarme området
de besatt. En kan også forsvare de mindre mektige blant befolkningen, på
dette viset øker ens popularitet blant folket og de mektige svekkes. Man
skal imidlertid ikke la folket få den makt man fratar dem som tidligere
var deres fremste. Tilfellet Ludvig XII av Frankrike, er et godt
eksempel på en som gjorde det motsatte av det man bør for å beholde en
stat i en provins ulik den ditt eget prinsipat befinner seg i.
Venezianerne inviterte ham til Italia der de ønsket hans hjelp i
erobringen av Lombardia. Ludvig vant raskt det meste av Nord-Italia,
venezianerna kunne ikke lenger kontrollere sin allierte. Hadde
franskekongen fulgt overnevnte regler kunne han lett beholdt sine
erobringer. Det han imidlertid gjorde var å hjelpe pave AlexanderVI med
å erobre Romagna, og slik øke kirkens verdslige makt. Videre delte han
Napoli med spanskekongen, og fikk således en likeverdig av rang i Italia
som alle kunne ty til skulle de mislike Ludvigs styre. Videre var han
med på å nedkjempe venezianerne slik at maktbalansen ytterligere ble
forskjøvet i hans egen disfavør. Slik tapte han sine besittelser da han
forsøkte å forhandle seg ut av en krig med pave og / eller
spanskekongen. Det eneste han oppnådde var en utsettelse og at motparten
ble styrket ved hans innrømmelser, noe som medførte tapet av Lombardia
for den franske kronen.
KAPITTEL 4
Hvorfor Darius rike ikke gjorde opprør mot Alexanders etterfølgere ved
dennes død.
Alle riker er enten: En herre og alle andre er slaver , alle øvrigheter
innehar sin stilling ved herrens nåde, eks. 1500-tallets Tyrkia, eller
en herre og flere baroner, Frankrike på samme tid. Det første er
vanskelig å erobre, men lette å beholde, da alt står og faller med
herren. Fjernes denne er det lett å tre i hans sted. Det andre er lett å
erobre, ved at misfornøyde baroner lett vinnes for din sak, problemene
oppstår når man ønsker å beholde riket da ingen betigelsesløst lyder sin
herre da de ved tradisjon og militære midler besitter en egen maktbase.
Darius styre lignet tyrkernes.
KAPITTEL 5
Hvordan man skal styre byer eller prinsipater som før erobringen var
vant til å leve under sine egne lover.
Tre løsninger:
1 legge dem i ruiner
2 slå seg ned der i egen person
3 la dem leve videre etter egne lover, dra ut inntekter, og sikre sin
representassjon ved å vinne for seg en del av landets elite, som man så
gjør helt avhengig av en selv.
I realiteten finnes det derimot ingen annen måte å beholde slike byer på
enn å la dem ødelegge. For lar du dem leve videre under egne lover uten
å ødelegge dise, må du regne med selv å bli ødelagt av disse. Byene må
derfor ødelegges og innbyggerne spres. Hvis byen eller provinsen har
vært underlagt et dynasti som nå er fjernet, vil de ha problemer med å
enes om en ny hersker. Et liv i frihet er man ikke i stand til å leve,
og man er sene om å gripe til våpen, en ny hersker utenfra vil derfor
lett kunne sikre seg kontrollen med en slik stat. Republikken er preget
av borgernes evne til å handle som frie mennesker, disse griper raskt
til våpen for å sikre sin frihet. Minnet om en tapt frihet ville her
aldri dø, og det sikreste man kan gjøre i slike tilfeller er å legge dem
i ruiner , eller selv slå seg ned der.
Kapittel 6
Om de helt nye prinsipater som erobres med dygd og egne våpen.
De helt nye prinsipater, der såvel statsdannelsen som fyrsten er nye er
ofte de beste eksempler til etterfølgelse, da man her ser de største
eksempler på dygd. Den fyrste som skylder forsynet minst er den som i
lengden best holder stand. Det er videre en selvfølge i disse tilfellene
at fyrsten bosetter seg i sin stat. Romulus, grunnleggeren av Roma, er
en av de historiske statsgrunnleggere som av forsynet ble gitt lite
annet enn anledningen hvor materien lett lot seg forme hensiktsmessig.
Uten anledningen ville deres dygd vært til ingen nytte, men uten dygden
ville ingen ha grepet anledningen. En slik fornyer vil likevel få alle
dem til motstander som ser seg tjent med at tingenes tilstand forble
slik de var, og blant dem som kunne vinne på nyordningen får han bare
kjølige tilhengere. Vesentlig er det her om fornyeren opererer ut fra
egen kraft eller er avhengig av ander, om han befaler eller bønnfaler.
Ved å være en væpnet profet oppnår man å kunne befale, og vi ser at de
ubevæpnede går til grunne ved at de ikke i tilstrekkelig grad kan handle
ut fra hvordan de selv oppfatter situasjonen.
KAPITTEL 7
Om de nye prinsipater som er ervervet ved andres våpen og forsyn.
Noen vinner sitt prinsipat med den største letthet, men settes på store
prøver når de skal beholde det. Er man kommet til makten ved andres
våpen befinner man seg helt i deres vold. Et eksempel i så måte er Romas
soldatkeisere. M. gir to ulike eksempler fra sin egen samtid; Francesco
Forza ble Milanos fyrste ved egne våpen og dygd. Kampen var hard, men
han ble ved makten uten de store vansker. Cesare Borgia, sønn av pave
Aleksander VI vant sin stat ved forsynet og sin fars posisjon. Da hans
far døde, og til tross for at Cesare er et eksempel på hva en skal gjøre
av kloke handlinger når en når makten ved forsynet og andres våpen, så
mistet han sin stat.
KAPITTEL 8
Om dem som kommer til makten ved hjelp av grusomhet.
I tilegg til dygd og forsyn finnes det to andre veier til makten:
1 Ved grusomhet
2 Ved sine medborgeres hjelp
Grusomhet er ikke uforenlig med åndsdygd, intelligens, men å komme til
makten ved grusomhet kan likevel ikke kalles "ved dygd". Hvis man
ukritisk nytter vold i enhver sammenheng, også ut over det anarkiske
stadiet der de institusjoelle faktorer for makt ved lov er fraværende,
og vold lar seg forsvare som et middel til å fjerne forutsetningene for
den private volds herredømme over den offentlige, så kan ens voldsbruk
ikke lenger kalles instrumentell. Den er ikke mer et rasjonelt middel
til andre måls oppnåelse, men et mål i seg selv. Den gode voldsbruk
kjennetegnes ytterligere ved at den finner sted når ens egen sikkerhet
krever det, og da i et høyt tempo. Den slette voldsbruken strekker seg
over tid, og har en tendens til å tilta heller enn å avta. En ny fyrste
gjør lurt i å gjennomføre alle de nødvendige krenkelser, for å sikre sin
makt, så raskt som mulig.
KAPITTEL 9
Det sivile prinsipat
Når det gjelder 2) under forrige kapittel, der en fyrste når sitt
prinsipat ved sine medborgeres hjelp så benevnes dette det sivile
prinsipat. Dette prinsipatet er ikke primært oppnådd ved militær makt,
men heller ved politisk teft og snedighet. Også her ser vi en todelt
vei; man kan nå makten ved hjelp av stormennene , eller folket. Når
stormennene føler sin makt truet av folket vil de søke å overdra en mann
all makt, da han lettere lar seg lede enn et uregjerlig og opprørsk
folk. Den som skylder stormennene sin makt vil ha større problemer med å
beholde den enn den som når makten ved folket. Når makten er ved folket
er det få i fyrstens umiddelbare nærhet som ikke er villig til å lyde
ham.
KAPITTEL 10
Hvordan måle alle prinsipaters styrke.
Den kan forsvare seg som kan mønstre en hær, enten ved egne menn eller
penger, og utkjempe et slag uansett angriperens styrke. Den er også
henvist til andres forsvar som må søke ly bak byens murer, og ikke evner
å møte fienden på slagmarken. En slik fyrste skal bare bry seg om å
befeste byene og ikke være hatet av sitt eget folk- da vil en angriper
kvie seg. Jf. de tyske byer som er frie ifht. keiser såvel som
føydalherrene.Folket vil ved ødeleggelse av eiendom utenfor murene bare
slutte sterkere opp om sin herre da de vil mene at han står i skyld til
dem etter deres offer. Folket lar seg forplikte av det de gir såvel som
av det de får.
KAPITTEL 11
De geistlige prinsipater.
Også disse erverves ved dygd eller forsyn, men beholdes uansett hvordan
fyrsten går fram da de er legitimert ved religionen og ikke er av denne
verden. Disse riker styres og opprettholdes av Gud, og er de eneste
lykkelige riker.
Hva skyldes det så at Kirken nå også har verdslig makt? Provinsen Italia
( her røpes det at M. med provins mener de gml. romerske provinser) var
før frankerkongen Karls innmarsj i maktbalansens tegn, Delt mellom
Venezia, Milano, Firenze, Napoli og Paven som ble holdt i sjakk av Romas
mektige adelsfamilier Orsiniene og Colonnaene. Slik var pavens makt lite
aktet. Med Alexander XI endres dette. Hans virke for a øke sin sønn
hertugen Cesare Borgias makt kom ved de overnevntes død Kirken og pave
Julius II til del. Julius videreførte også Alexanders praksis med å
finansiere sine felttog ved salg av kirkegods. Han erobret Bologna ,
knuste venezianerne og jaget franskmennene ut av Italia.
KAPITTEL 12
Om militsens beskaffenhet og om leiesoldater.
Hvilke farer kan en stat utsettes for, og hvordan beskytte seg mot dem?
Nye, gamle eller blandede stater, det viktigste grunnlaget for dens
overlevelse er gode lover og et godt forsvar. Gode lover og et godt
forsvar er gjensidig avhengig av hverandre.Her er temaet forsvaret;
Forsvarsstyrker:
1 leietropper, upålitelige og kostbare, feltherren hvis dyktig en
trussel for deg selv da han kan ha ambisjoner. Er han ukyndig vil du
tape. Videre bør fyrsten alltid selv led et felttog. En republikk bør
utpeke en borger som holdes i tømme av loven. En væpnet republikk er
uansett vanskeligere å erobre enn en stat beskyttet av leiesoldater.
2 hjelpetropper,
3 egne tropper
KAPITTEL 13
Om hjelpetropper, blandede tropper og egne tropper.
Hjelptropper ofte utmerkede krigere, men nettopp derfor er de en fare.
Taper de deler man nederlaget med dem, vinner de blir man deres fange.
En invitasjon fra keiseren i Konstantinopel innebar 10 000 tyrkere
innenfor hovedstadens murer, disse nektet siden å dra og i dag bærer
byen navnet Istanbul. Hjelpetroppene er langt farligere enn selv
leietroppene da de siste er øk. avh. av deg, mens de førstnevnte ikke er
det og alltid lyder en annen herre. Både Cesare Borgia og Hieronimus av
Syracusae startet med hjelpe og leietropper, men avanserte senere til
egne soldater, og med dette vokste deres ry. Omvendt hyret romerne
germanske leiesoldater, her kalt gotere, til å utkjempe sine slag- all
den dygd man fratok romerne ga man germanerne.
KAPITTEL 14
Fyrstens oppgaver med hensyn til militsen.
Fyrsten skal alltid , og om mulig, bare beskjeftige seg med krigen og
dens gjennomførelse. Glemmes dette mister man sin stat, og intet middel
er bedre å beherske enn krigskunsten for å erverve seg en stat. En
fyrste som ikke behersker krigskunsten vil alltid foraktes av sine
soldater, og kan ikke stole på deres lojalitet. Man skal øve seg i
krigens kunster ved manøver eller ved tanken, og øve med større glød i
fredstid enn i krig. Fyrsten skal øve sin hær såvel som egen kropp og
ferdigheter. For å trene sitt intellekt må fyrsten lese historie, ta for
seg årsakene til seire og nederlag, og trekke praktisk lærdom av dette.
KAPITTEL 15
Om det menneskene, og spesielt fyrstene, æres eller lastes for.
Hvordan skal en fyrstes styre være ifht. hans undersåtter og hans
venner? Stor avstand mellom tingene slik de er, og slik man kunne ønske
de var. Den som alltid vil det gode , vil måtte gå under blant alle de
som ikke er gode i sin intensjoner, derfor må en fyrste som ønsker å
beholde sin stat lære seg til ikke å være god og gjøre bruk av dette om
det er nødvendig. Hva angår omdømme må en fyrste unngå et ry og slike
laster som kan sete hans prinsipat på spill. Videre er det ingen grunn
til å frykte for å være i besittelse av de laster som er en forutsetning
for statens opprettholdelse.
KAPITTEL 16
Om gavmildhet og sparsomhet.
Man skal ikke frykte et ry som knepen, for ønsker man seg et ry som
gavmild må dette stadig vedlikeholdes, noe som vil øke skattebyrden på
de mange og være til glede for de få. Folket vil likevel være deg
takknemlig når de ser at din sparsomhet gjør at de ikke skattelegges når
du eks. fører krig, men at du selv kan finansiere dette. Unntaket er når
ens gavmildhet er instrumentell, og bare ment å være et middel til
målet, eks. et prinipat. Videre skal man som hærfører og erobrer heller
ikke frykte et ry som gavmild, så lenge dette har sin materielle
forutsetning i andres, og ikke i din eller dine undersåtters eiendom.
KAPITTEL 17
Om grusomhet og barmhjertighet, om det er bedre å være elsket enn
fryktet, eller mer fryktet enn elsket.
Man skal ikke ødsle med sin barmhjertighet, for en unnlatelse av den
nødvendige handling kan ramme deg selv og ditt folk hardere enn det som
for deg er en grusom handling å utføre. Likevel skal man la seg styre av
innsikt og humanitet, og unngå å bli sin egen frykts offer. Med
utgangspunkt i dette kan man spørre seg; Er det best å være fryktet
eller elsket? Da kjærligheten er mer flyktig enn frykten foretrekkes det
siste. For å unngå å bli hatet skal man bare la andres gods og kvinner i
fred. I krig skal man ikke frykte egen grusomhet da dette sjelden kan
erstattes av annen dygd i soldatenes øyne, deres lojalitet sikres ved at
de frykter deg mer enn fienden. Mennesket elsker alltid etter egen
vilje, men frykter alltid etter fyrstens ønske.
KAPITTEL 18
Om hvorvidt en fyrste bør holde ord.
Den som vet å lyve og være snedig overgår oftest den ærlige og
aktverdige. Det er to vis å kjempe på, med lov, og med makt. Den første
er menneskets, den andre dyrets. Den første er ofte utilstrekkelig, og
makt må utøves. En fyrste må derfor være såvel dyr som menneske. En skal
ikke være ordholden når dette ikke er deg tjenlig, eller forutsetningene
for et løfte ikke lenger er tilstede. En skal bare være dyktig i sitt
hykleri, mennesket er enkelt, og den som farer med lureri vil alltid
finne noen som lar seg lure. Av det overnevnte ser vi at det for en
fyrste ikke er nødvendig å være i besittelse av alle dyder, det eneste
som er nødvendig er illusjonen om at han er det. En reell besittelse av
kvaliteter som ordholdenhet, ærlighet, barmhjertighet osv. i enhver
situasjon vil heller være til last enn til nytte for bevarelsen av
prinsipatet på dine hender. En fyrste må likevel fremstå som et eksempel
på følgende egenskaper; barmhjertighet, trofasthet, integritet,
mennesklighet og den rene tro. Denne illlusjonen er mulig da alle kan se
hva du ligner, bare få kan erfare og forstå hvem du virkelig er.
KAPITTEL 19
Hvordan fyrsten må unngå å bli foraktet og hatet.
En fyrste må ikke vise ubesluttsomhet, kvinnlighet, eller
overfladiskhet. Han må også alltid gi inntrykk av å ha det siste ordet
ifht. sine undersåtter. De farene som truer en fyrste kan deles i indre
og ytre farer. En indre fare i form av folkets eller stormennenes opprør
er ikke reell med mindre dette også styrkes i form av et ytre angrep.
Unntaket her er konspirasjoner, som lett unngås ved ikke å være hatet og
foraktet. En konspirasjon står alltid i fare for å avsløres. Den som
innlemmes besitter ved sin viten et middel til å styrke sin posisjon
innenfor det etablerte regime ved å angi de konspirerende. Bare et
sterkt hat mot den styrede, eller vennskap, kan hindre at de innvidde
benytter seg av denne muligheten. Konspiratørene har bare sin sjalusi,
sitt hat og sin angst. Fyrsten på sin side har hele sin stillings
verdighet, lovens og statens forsvar, og har han i tillegg folkets
velvilje så vil en sammensvergelse aldri føre fram. Er en fyrste hatet
av sitt folk har han grunn til å frykte for sitt prinsipat. En av de
viktigste målsetningene en fyrste kan ha er ikke å være hatet av folket
og ikke presse stormennene for hardt. Et eksempel fra det 15. århudres
Europa på et godt styre er iflg M. Frankrike. Hvor det han benevner
"Parlamentet" representerer stormennene. Domstolene er en uavhengig
tredjepart som også kan dømme stormennene, til folkets
tilfredsstillelse. Fyrsten lar her andre stå for et hos stormennene
upopulært tiltak, uten selv å kunne lastes. Man skal ikke tro man med
sikkerhet kan unngå å bli hatet, selv om man bare begår tilsynelatende
gode gjerninger. Det er mennesker som kunne oppfatte slike handlinger
som i strid med egne interesser, og derfor komme til å hate deg . Er
dette av betydning for din mulighet til å beholde ditt prinsipat skal du
ikke bare være i stand til å unnlate å utøve gode gjerninger, men også
være i stand til å utøve onde handlinger.
KAPITTEL 20
Om hvorvidt festninger og mange andre forholdsregler er deg til nytte
eller ikke.
Nye fyrster bevæpner som regel et fra før ubevæpnet folk, og skaper ved
dette sin egen hær. Avvæpner du dine undersåtter, eller tidligere
kampfelle, viser du at du mistror dem eller anser dem for feige og
uverdige til å bære våpen. De vil da kunne komme til å hate deg. Skal du
siden føre krig må du basere din kamp på leiesoldater eller
hjelpetropper, med de negative konsekvenser dette er vist å kunne ha.
Når man skaper en ny stat skal man altid væpne sitt folk, men når nye
deler legges til din stat skal du bløtgjøre og femininisere dem over
tid, for så å avvæpne dem. Fyrsten skal heller ikke splitte sine
undersåtter da det altid er en fare for at den svake part ved et angrep
utenfra vil løpe fiendens ærend. En fyrstes ry er avhengig av de
problemer og den motstand han møter og hvovidt han vet å mestre
utfordringene. Ha alltid i minne om dine hjelpere til makten gjorde det
av begeistring over deg eller misnøye med den gamle ordning. Det er
umulig å tilfredstille alle sin hjelperes krav, ofte kan det være
lettere å vinne venner og kompetente hjelpere blant tidligere fiender
enn å beholde de gamle. Festninger kan være deg til skade eller hjelp,
alt etter som tidene skifter. Den beste festning er imidlertid ikke å
være hatet av sitt folk.
KAPITTEL 21
Om hvor viktig det er for fyrsten å vinne seg et ry.
En skal alltid iverksette sine gjerninger med en slik hurtighet at dine
motstander aldri får ro og anledning til å motarbeid deg. Om en av ens
undersåtter utmerker seg, det være seg en god eller ond handlig, som gir
deg mulighet for å belønnine eller straffe, sørg for at det blir allment
kjent. Gjør dine handlinger viktige og store i andres øyne Vis deg
alltid som en sann venn eller fiende. Vær aldri nøytal. Kriger dine
naboer må du enten frykte seierherren eller ikke. Lider din allierte
nederlag vil de flyktende av hans hjelpere kunne styrke deg mot
seierherren hvis erobringsvilje også kan omfatte deg. På samme vis vil
din allierte være din beskytter skulle du lide nederlag. Den som ikke er
din venn vil sikre at du er nøytral, mens din venn vil forlange at du
deler hans strid. Skulle din allierte seire ville mennesket aldri utøve
en slik utakknemlighet og undertrykke deg når du hjalp ham til seier.
Men aldri allier deg med en som er mektigere enn deg med mindre du er
tvunget til det av omstendighetene.
KAPITTEL 22
Om fyrstens sekretærer
En fyrstes ministre indikerer hans intellektuelle utrustning. Deres
evner og handlinger vil farge det syn andre har på fyrsten. En god
minister er en som i sin gjøren først tenker på sin herres beste, for at
han skal beholde og dyrke denne evne må fyrsten sørge for å vise at han
verdsetter ham ved å belønne ham.
KAPITTEL 23
Hvordan unnngå smigrere
Ved å la alle uten frykt fortelle deg hva de mener vil man unngå å falle
for smiger, men om alle kan gjøre dette mister man raskt deres respekt.
For å unngå dette la en liten krets rundt deg få utøve denne frihet, la
dem komme med råd og synspunkter, men ta alltid den endelige beslutning
selv. Videre skal ingen tillates å kome med råd med mindre de spørres om
dette. Fyrsten plikter på den annen side å være vitebegjærlig.
KAPITTEL 24
Hvorfor de italienske fyrster har mistet sine stater.
En ny fyrste vil ved å følge de råd gitt her gi sitt styre et merke av
kunnen og erfaring. Handlinger av i dag beundres i tillegg mer enn
gårsdagens, og en ny fyrste har derfor ved selv å utvise dygd større
mulighet til å vinne ære enn arvefyrsten, som ikke bare har arvet
fruktene av fedrenes dygd, men som også løper en større risiko for å
foraktes skulle han ikke vite å forvalte sin av forsynet gitte arv. De
italienske fyrsters tap av deres stater skyldes varierende forhold som
svakheter i deres forsvar, jf. forenevnte, folket var imot dem, eller
stormennene nektet å støtte dem. Dette skyldes ikke først og fremst
forsynet men deres egen mangel på dygd.
KAPITTEL 25
Om forsynets innvirkning på menneskenes liv og hvordan man kan motvirke
dette.
Mange hevder at forsynet alene styrer ens liv, men bare halvparten av
våre handlinger styres av forsynet, resten kan påvirkes av den frie
vilje. Dygden, evnen til handling, se anledningen nå den byr seg, er det
essensielle for hvorvidt man evner å påvirke utfallet av de hendelser
som inntreffer i ens samtid. Den som ene og alene har forsynet å takke
for sin posisjon går under ved forsynets kursendreing. Det som mangler i
14-1500 tallets Italia er iflg. M. nettopp dygd.. Man må kunne avstemme
sin fremferd med situasjonen, se de muligheter som byr seg. Ens egen
natur er da ofte det som står i veien, og det er bare ved den ytterste
viljessanstrengelse den våggale blir forsiktig, og den varsomme dristig.
Det er bedre å være uvøren enn forsiktig. Forsynet er en kvinne, skal
man beherske henne må hun tvinges til underkastelse.
KAPITTEL 26
Oppfordring til å befri Italia fra barbarene.
Machiavellis håp for Italia er en historiens helt som står fram og
utviser dygd. Aldri har tiden vært mer moden. En ny tingenes tilstand må
innføres, nye lover og en ny italiensk arme. Heri ligger sakens kjerne,
som enkeltindivider er italienerne militært uovertrufne, problemet er å
finne på hærnivå. En Italias frelsers første oppgave er derfor å
etablere en egen hær, fundamentet for å befri Italia fra de fremmedes
makt og herjinger, og bringe henne ut av anarkiet.
|
|
