| |
En historisk tilsnikelse
 |
|
-
Sallafronten. Fra filmen om Max Manus. |
Filmen om motstandshelten Max Manus har blåst nytt liv i debatten
rundt den norske hjemmefrontens rolle under krigen. Den
”militærfaglige” debatten har vært preget av både faglighet og
synsing, men i det store og det hele har den –takket være Dagbladet
– vært bredere enn man har opplevd de siste 60 år og det er således
unødvendig for en sær liten nyhetsside som baksiden.net å kaste seg
inn i denne. Dog har det vært mangel på diskusjon om et av
kjerneområdene, den politiske dimensjon ved andre verdenskrig.
Denne siden ble indirekte synlig da ”professor i historie” Lars
Borgersrud med
brask og bram og uten den nødvendige bakgrunnskunnskap kunne
utbasunere at filmen om Manus tok seg for store friheter. Max Manus
skal, i henhold til Borgersrud, aldri ha sett kamphandlinger under
sin tjeneste i den finsk-russiske vinterkrig. Den famøse professor
ble raskt stille da både dagboksnotater og beretninger fra andre
finlandsfrivillige ble fremlagt av folk som ikke innehar
professorat i historie.
Max Manus var i de siste år av sin levetid svært åpen rundt de
psykologiske senvirkninger av krigsdeltakelse. Både alkoholisme og
mareritt ble omtalt av den etterhvert svært så jordnære og lite
tilgjorte Manus. Og det var nettopp de mentale bilder fra Finland
Manus ofte dro fram i denne sammenheng. ”Jeg kan ha mareritt (..) om
lik som ligger strødd rundt meg på Sallafronten i Finland” var
Manus' egne ord om senskadene 45 år etter krigsinnsatsen for
Finlands frihet der han på et tidspunkt opplevde å være eneste
overlevende i sin skyttergrav etter et russisk angrep. Ydmykelsen
var komplett da Manus' kone,
Ida Nikoline ”Tikken” Manus, på sitt lett overbærende bergensk irettesatte den
påtatt agiterte professor.
 |
|
- Professor
Lars Borgersrud og Arne Myrdal i Fevik |
For dem som har fulgt ”professor” Borgersrud en tid, er slike
oppgulp ikke uventet. Lars Borgersrud, tilknyttet AKP-bevegelsen,
levde et liv som yrkesdemonstrant i det omreisende antirasistiske
sirkus samtidig som Arne Myrdal hadde sin glansperiode. Borgersrud
var mannen som med Don Johnson-solbriller og tøff skinnjakke
(bildeserie) fektet seg vei inn i de tusen hjem under det såkalte
Fevikslaget der en buss med AKP-demonstranter utsendt for å stoppe
et FMI-landsmøte ble kjeppjaget fra Agder. Etter at professorens
barn (Gro Øgrim, Aslak og Elling Borgersrud (Gatas Parlament) var
uteksaminert i de revolusjonære teser slik de fremstår i det
borgerlige villastrøket Ekeberg Hageby der familieidyllen fant sted,
trakk Borgersrud seg tilbake til et professorat gitt ham av gamle
venner.
 |
|
- Professor
Lars Borgersrud
sloss med Arne Myrdal i Fevik. Begge holder i samme
bjørkekjeppen.
Borgersrud i spissen for partikamerater fra AKP,
herunder Kjell Gunnar
Larsen, nå kasserer og
"grand old man" i SOS
rasisme. Borgersruds akademiske
konfrontasjonslinje var redigert ut av NRKs dekning av
hendelsen. |
Nå ser det ut til at folk flest i dette landet tror at professorater
henger høyt, men slik er åpenbart ikke alltid tilfelle. Å rette
spørsmål om mellomkrigstiden og andre verdenskrig til en mann som
Lars Borgersrud gir et svar som målt i troverdighet ligger på samme
skala som teologiske betraktninger om jødedom ved Tore Wilhelm
Tvedt. Kunnskapen kan godt være på plass, men hva hjelper det når
ens politiske agenda er altoverskyggende?
Det er ideologiens klamme hånd man kan få en følelse av når
Borgersrud forsøker å underkjenne Max Manus' innsats på Sallafronten.
Borgersrud og hans speiderbevegelse av revolusjonsromantikere har i
mange år desperat forsøkt å gjøre den andre verdenskrig til en
ideologisk krig, også for deltakere i den norske hjemmefronten. I de
absurde forenklinger – som strengt tatt er uverdige for en ekte
professor i historie – fremstilles den andre verdenskrig som de
godes kamp mot de onde, den frie verdens ideologiske krig mot de
slemme nazistene. Slik har Borgersruds partikamerat Jorun
Gulbrandsen skrevet sine lærebøker for den norske skole, slik har
hans partikamerat Pål Steigan gjengitt krigen i sine leksika, slik
undervises krigen av hans partikamerat og med”professor” Sigurd
Allern på journalistudanningA i Oslo. Slik ble den skrevet inn i
Wikipedia av hans partikamerat Trond Øgrim før formann Mao hentet
ham hjem til de evige rismarker.
Sannheten er en ganske annen. De norske motstandskjemper,
Manus inkludert, kjempet ikke mot ideologi og symboler. Ingen av dem
var engasjert i AUFs arbeid med å kvele NS på 30-tallet, ingen av
dem hatet nazister etter krigen. Max Manus og hans kamerater kjempet
mot en stormakts okkupasjon av et lite land. Den tyske okkupasjon
kom tolv timer før den engelske, og hadde det vært omvent kunne det
utmerket godt vært engelske marinefartøy Manus senket i
Drøbaksundet.
 |
|
- Nasjonalist |
”Jeg er nasjonalist” uttalte Max Manus til Verdens Gang i det
siste intervjuet før han døde og ble gravlagt i Asker (uten
statsbegravelse, men omgitt av gamle kamerater). Det var patriotisme
og fedrelandskjærlighet som drev dem, det var krigens tilfeldigheter
som gjorde dem til fiender av Tyskland og Stalins allierte.
Ingen annen handling er vel mer egnet til å illustrere nettopp dette
enn Manus' innsats i Finland. Troen på nasjonenes Europa (ref.
Charles de Gaulle) var stor nok hos ham til at han var villig til å
sloss med livet som innsats, ikke bare for eget land og folk, men
for Finland og det finske folks rett til egen nasjonalstat.
Dette går på tvers av Borgersruds våte drøm om en verden
tvangsforenet med parareligiøs marxistisk humanisme og piggtråd og
Manus' engasjement ved polarsirkelen faller førstnevnte derfor like
tungt for brystet som Erik Gjems-Onstads fortsatte kamp for
nordmenns suverenitet i eget land.
Manus og hans kamerater er, når alt kommer til alt, historiske
fyrtårn for alle forsvarere av alle nasjoners rett, men forsøkes
brukt som politisk rambukk mot nasjonalsinnede nordmenn av
internasjonalister med 100 millioner lik i bagasjen og et personlig
mot som begrenser dem til lett vifting med bjørkestammer i indre
Agder.
Når de i tillegg til den massive fordreiningskampanjen nå forsøker
seg på regelrett revisjonisme er det verdt å feire – det gjør deres
skitne motivasjon mer synlig.
|
|
