NYHETER   INGSOC MEDIA   HISTORIE   FOLKEMORD   POLITI & JUS   POLITKK   ØKONOMI   KULTUR   RELIGION   HELSE   UTDANNING   VITENSKAP   HUMOR   ORGANISASJON   KONTAKT  FORSIDE

Passivitetens manifest

Ca. klokken 0200 natt til 1. januar i år fikk politiet melding om en voldtekt ved Mortensrudsenteret i Oslo. Det var offerets kjæreste som meldte fra om voldtekten som pågikk mens han hadde politiet på telefonen. Han våget imidlertid ikke selv gripe inn da gjerningsmannen etter melderens beskrivelse var en pakistaner.

Så har altså maktesløsheten og feigheten nådd nye høyder. Uten å komme til unnsetning velger en ung nordmann å iaktta en voldtektsfullbyrdelse av sin kjæreste på avstand. Begrunnelsen skal ha vært at gjerningsmannen var pakistaner. Fra barnehagen har nordmenn lært at vold er galt og at det aldri løser noen konflikter. Vold er galt, fred er viktig. Ingen har stilt det essensielle spørsmål; fred, men til hvilken pris?

Har det femininiserte mannsideal blitt så gjennomgripende at uansett hvilken urett som rammer er den eneste aksepterte handling å vike unna? En skulle tro at trangen til å beskytte ens nærmeste, ens kjæreste mot denne handling; den mest ydmykende og ødeleggende for et menneskes selvbilde, var stor nok til  at en ville gjøre alt som stod i ens makt for å hindre den. Er det en ren instinktiv frykt som frarøver nordmenn sin ære og samvittighet, eller responderer de som programert?

Sosialisering i pre-migrasjonsnasjon

Det norske samfunn har vært mykt og trygt siden siste verdenskrig. De siste generasjoner som har vokst opp i dette myke samfunn har gjennom sosialisering i institusjoner som barnehage og skole blitt oppdradd til aldri, under noen omstendighet å gripe fysisk inn i en koflikt, men å varsle "en voksen". Egen inngripen blir straffet og ansett som "problemadferd". Mens angiveri ansees som den riktige handling risikerer det barn som ved sin iboende samvittighets røst setter seg fysisk til motverge mot urett straff og blir ansett som en del av problemet. Etter rådende teorier om konfliktløsning skal så de "to parter" i konflikten sette seg ned og snakke sammen til en finner en løsning. Alle må "gi og ta", heter det i slik konfliktløsning og offeret blir avkrevet en unnskyldning for den konflikten han/hun ble en del av ved selv å handle. Slik har norske barn i sin oppvekst blitt betinget og avbetinget inntil de instinktivt forstår at den belønnende handling er ikke å gripe inn, men å varsle for så å vente til adekvat myndighet griper inn. Hjemmene og de foresatte - selv sosialisert inn i samme system -  vet at veien til suksess er å ligge lavt og handle som befalt og instruerer ukritisk sine unge håpefulle til å følge anvisning fremfor egen indre røst. 

Sosialisering i postmigrasjonsnasjon

Imidlertid skjedde det noe på 80-tallet. Her er CONFLICT avskåret fra fri tale av gjeldende norsk straffelov, og da i særdeleshet § 135 a. (http://baksiden.net/straffelovogytringer.htm). Imidlertid kan en driste seg til å si at det norske samfunn tok mange lange skritt i retning avå bli et langt hardere samfunn. Sommeren 1995 gikk Oslo fra å være den snilleste storbyen i verden; der knivstikk fikk store oppslag i avisene til å bli en by på lik linje med andre hovedsteder i vesteuropa. Parallellt med, og forut for denne utviklingen hadde nordmenn lært; like grundig som passiv konfliktløsning, at mennesker fra den tredje verden flyktet fra krig, sult og fattigdom og derfor måtte taes imot med spesielt åpne armer. Dessuten, "en fremmed er en venn du ikke kjenner", og hvem vil ikke ha flere venner? Å vurdere om de innvandredes konflikt-sosialisering tilsvarer den norske lar seg heller ikke gjøre under gjeldende norsk lov.

Rollekonflikter og roller i konflikter

Den nordmann som etter denne sosialisering kom i konflikt med en person fra den tredje verden fikk dermed følgende å tenke på; for det første skulle det varsles, ikke handles. For enhver pris ingen vold. Deretter var det jo slik at denne personen man nå hadde en konflikt med var nettopp en slik innvandrer og flyktning som det er synd på. Når denne nye vennen altså velger en konflikt må det være nordmannen som har gjort noe galt og han blir fylt av en skamfølelse over å ha utvist dårlig gjestfrihet. Hans mistanker blir bekreftet av konfliktmotstanderens beskyldninger om rasisme. Det riktige, basert på nordmannens erfaringsgrunnlag og sosialisering er naturligvis å trekke seg fra konflikten og la mortparten få sin vilje. Noe annet ville vært moralsk forkastelig, et nytt overgrep mot noen som har opplevd noe fælt og stikk i strid med alt man har lært. Våger nordmannen i sitt stille sinn å tenke noe nedsettende om sin beseirer blir han fylt med en voldsom skyldfølelse; han har tenkt noe rasistisk; noe moralsk forkastelig. Han er et dårlig menneske. For at rasisme er noe grusomt, menneskets verste ondskap, det har vi lært alle sammen av barnehagetanter, lærebøker, statsministre og lærere.

Samfunnets oppdragende rolle

For at ingen skal være i tvil om at rasisme er den ytterste ondskap har samfunnet valgt å statuere enkelte eksempler. Fra tid til annen bryter norsk ungdom ortodoksien og organiserer seg i forbindelse med voldlige sammenstøt med gjenger av fremmedkulturell opprinnelse. Dette slåes det hardt ned på. Politiet rykker inn med trusler om lange straffer- endog deler de kanskje ut en og annen slik straff - og millioner brukes på holdningsskapende arbeid. Holdningsskapende arbeid er det nye navnet på et fenomen som har eksistert i hundrevis, for ikke si tusenvis av år; et etablert system rykker inn i de unges sinn så tidlig som mulig for å forme dem etter egen smak slik at de ikke utgjør en trussel mot systemet, men tvert imot er med på stabiliseringen. Ofte fordømmer de samme mennesker som driver denne holdningsskapende virksomheten sin historiske forgjengere. Slik har det også alltid vært. HitlerJugend og  Ungpionerene har sine motsatser i statsfinansierte "holdningsskapende" organisasjoner i dagens Norge. En påstand som naturligvis ville bli møtt med skarp protest både fra ungpionerer, HJ-gutter og den nye generasjonen "holdningsskapere". Det vil i så tilfelle være bare enda en sak de har felles. Fra tid til annen, for å legitimere denne tvilsomme praksis, dukker høyere myndighetspersoner opp for å bekrefte legitimiteten i å undertrykke den frie tanke. Statsministere og biskoper går i tog for å markere at kun dårlige og mindre begavede personer ikke deler deres oppfattninger av verden rundt dem og de nye landsmenn.

Også høyesterett slår fast at et drap begått av en nordmann, der ofret er farget er langt verre enn omvendt. Mens gjennomsnittelig soningstid for en farget person som dreper en hvit i Norge er rundt 4,5 år, blir den omvendte forbrytelse straffet med lovens strengeste straff i tillegg til massiv fordømmelse. Rasisme er straffeskjerpende omstendighet; og i norsk rettspraksis finnes bare en type rasisme, den som rammer en farget. Den nye diskrimineringsloven gir fargede utvidede rettigheter på arbeids- og boligmarked (se egen sak).

Status presens et Status futurum.

Dermed står den stakkars kjærste som var utgangspunktet for denne utleggelse igjen med to valg. Han kan handle som programert, forventet og sanksjonert, eller han kan bryte med normen og gripe inn. En slik inngripen er aldri en hyggelig affere, men i tillegg til å måtte frykte for sitt eget liv må vår kjære venn frykte konsekvensene av å bryte med et sett uskrevne og skrevne regler. Skulle han komme til å alvorlig skade eller drepe gjerningsmannen kan det fort bli vår venns oppgave å motbevise at gjerningen var rasistisk motivert, særlig dersom gjerningsmannen har venner på stedet som kan bekrefte at VÅR kamerat rope rasistiske bemerkninger. Velger den ulykkelige kjæreste å handle finnes to mulige scenarier; 1) Han blir nedkjempet av gjerningsmannen og ydmykelsen er komplett. 2) Han nedkjemper gjerningsmannen og vil dermed fort kunne falle i kategorien "rasist". Et dårlig, uintelligent og moralsk forkvaklet individ som samfunnet klarer seg bedre uten. For den konsum og karriære hungrige innbygger i det ny-kapitalistiske Norge syns valget å være bedrøvelig enkelt. Skammen over ikke å ha grepet inn er mindre enn skammen over å "ha holdninger til medmennsker som er uforenelige med....".

Vår ulykkelige venn responderer som programert og responderer i henhold til det femininiserte mannsideal som den hvite mann i vesten i dag skal leve opp til , men ingen kan hate som en kvinne hevdes det og en kan stille seg spørsmålet; hva tenker offeret? Hva kommer hun til å lære sine sønner om løsning av denne typer konflikter?